0

Følg med videre i ny blogg!

Skrevet 20.02.2015 kl.00:23. Ligger i kategorien Mamma.

Nytt år, nye muligheter & nygift ♥ Jeg har nå oppretta en ny blogg da jeg vil starte med blanke ark. Denne har jeg tross alt skrevet siden jeg var rundt 16 år, så det ligger veldig mye gammel her inne. Håper dere vil følge med videre på den nye bloggen som i store deler omhandler familieliv, trening og kosthold. 

♥ www.lindamoxnes.blogg.no ♥

Skrevet 20.02.2015 kl.00:23. Ligger i kategorien Mamma. Ingen kommentarer



3

Det er lov å vise følelser, det er lov å gråte.

Skrevet 31.10.2014 kl.00:00. Ligger i kategorien Personlig.


Jeg har vel alltid vært en liten filosof, men jeg filosoferer veldig mye for tiden. Er det noe som alltid har interessert meg er det mennesker og folks historier og bakgrunn. Det er alltid en grunn til at folk er som de er, og nesten alle du ser rundt deg bærer på en historie- noen verre enn andre. Disse historiene interesserer og rører ved meg. Jeg tar meg veldig nær av, og får så vondt av alt det triste som skjer rundt oss hver eneste dag, og tenker selv på hvor utrolig heldig jeg er som har skapt min egen familie, og har en snill og god sønn. Mange av oss er veldig heldige, men allikevel klager vi. Sure miner og missnøye over bagateller og et liv andre bare kunne drømt om. Mens vi ofte klager over små ting som egentlig ikke betyr noe som helst midt i den lykkelige bobla vi lever i, så er det andre som har fått en dødsdom og nyter hvert eneste sekund de har igjen å leve. De ser på oss, og misunner oss alt vi har foran oss, som de selv bare har blitt frarøvet. Det er urettferdig. Allikevel er det vi som har det som klager mest. 


Pappa var en av dem som fikk en dødsdom. Dommen kom fort, og døden kort tid etter. I mai 2013 kom sønnen vår, da kom pappa til Trondheim kort tid etterpå. Jeg tok det for gitt og visste lite om at han kun et halvt år etterpå skulle bli borte for alltid. Dødsdommen kom i november, og for hver dag som gikk bevegde han seg nærmere og nærmere den andre siden. Det eneste vi rundt kunne gjøre var å sitte å se på at han ble dårligere og dårligere og vente på at han skulle dø. Noe av det siste han sa til meg var at han ønska å dø. Hva skal en datter svare på det? Selvfølgelig skjønner jeg at han ønska det, han hadde jo vondt. Men det var så trist, og det gjorde så vondt da han sa det. Jeg er full av følelser og selv om jeg har blitt voksen, stifta egen familie og har en sønn jeg må stå opp for å gjøre lykkelig.... Så føler jeg meg fremdeles som et barn som trenger omsorg og kjærlighet. Jeg trenger en klem. En av mine svake sider å åpne meg opp og vise følelser, spesielt å ta det første steget.

Utad er jeg kanskje verdens sterkeste person med en vilje av stål. På innsiden føler jeg meg som verdens svakeste.Jeg klarte ikke engang å si "jeg er glad i deg" til min egen pappa da jeg visste det var siste gang jeg kom til å se han i live. Jeg klarte nesten ikke å holde han i hånda da jeg satt på sengekanten. Jeg måtte få et klarsignal før jeg i det hele tatt tok armen hans. Inni meg skrek hjertet mitt, det var så vondt å se han sånn. Og så vondt å vite at han snart var borte for alltid. Pappa som var enestående og alltid så morsom og til å le av med sine kommentarer på alt og alle rundt seg. Der satt han i levende livet foran meg, men aldri før så slank, så stille, rolig og uten de morsomme kommentarene. Settingen ble en helt annen. Det er så mye jeg kunne gjort og sagt. Jeg ville så gjerne gi deg en lang klem. Jeg ville så gjerne stryke deg på armen og si at jeg var glad i deg. For jeg er det, og har alltid vært det selv om jeg har vært streng utad. I stedet trakk jeg meg unna, prøvde å unngå å se for mye på deg i fare for å gråte i "offentlighet". Det var jo ingen andre der enn deg, samboern din og mine søsken. Allikevel hadde jeg en tanke om at jeg ikke måtte gråte. Tårene pressa på. Flere ganger. Inni meg hadde jeg allerede grått i en evighet. Når jeg kjente at jeg ikke lenger klarte å holde tilbake gikk jeg på do. Jeg vika unna, stod på badet og så meg selv i speilet mens tårene trilla. Det var så trist... Så forferdelig trist. Det er fortsatt trist. Jeg stod der til jeg var ferdig, tenkte på andre ting og lata som situasjonen var en annen før jeg gikk ut igjen som om jeg bare hadde vært på do. 

Igjen kjenner jeg at jeg nesten ikke klarer å holde tilbake. Innerst inne visste jeg at du snart var borte. Da vi dro fra sykehuset den dagen var jeg inneforstått med at jeg aldri fikk se deg igjen. Allikevel sa jeg ikke det jeg skulle sagt. "Jeg er glad i deg, pappa". Dødsbeskjeden kom da jeg var på jobb. Etter å ha fått beskjeden gjennom tlf gikk jeg ut igjen til kassa og slo inn varene til neste kunde som om ingenting hadde skjedd. Pappa hadde nettopp forlatt oss... Jeg prøvde å feste på meg fasaden igjen, helt til en kollega spør om det faktisk går bra. Da rømmer jeg nok engang inn på do, ser meg selv i speilet mens tårene renner og angrer på det jeg aldri fikk sagt. 

Det er lov å vise følelser, og det er lov å gråte. Det er bare så synd at jeg ikke tenkte på det da. Så synd at jeg var så sta og ville holde alt inni meg. Jeg tror det er nettopp dette som gjør at jeg blir kaldt "durasellkanin". Jeg må ha noe å gjøre hele tiden. Jeg må være sammen med noen hele tiden. Jeg må ha selskap, og jeg må aldri være alene. Dette skjer når jeg er alene. Jeg filosoferer, jeg tenker, gråter og jeg angrer. MEN. Til tross for at jeg er av de menneskene der ute som bærer en tung historie bak fasaden, så har jeg det bra, og jeg skal ikke klage. Jeg tar meg selv i å klage på små bagateller, men jeg burde ikke gjøre det. Det finnes personer som har langt verre og livstruende problemer enn at ikke kjøkkenoppvasken er tatt. 

Pappa døde 14. desember 2013. 

♥ 14.12.13 ♥ 

Jeg gifter meg  13. desember 2014. 

♥ 13.12.14 ♥  

- Det blir fint at det ikke bare er en sorgens dato, men at datoen også betyr noe fint - baklengs.
Det blir fint å dele datoen med pappa. 

Skrevet 31.10.2014 kl.00:00. Ligger i kategorien Personlig. 3 kommentarer



1

(U) Sosiale medier...

Skrevet 18.06.2014 kl.00:04. Ligger i kategorien Personlig.

Hvorfor heter det sosiale medier når det får oss til å bli fullstendig USOSIALE? Og hvordan er det mulig å elske noe like høyt som man også hater det? Seriøst, jeg skulle ønske jeg levde i gamledager. Hvor fantastisk hadde ikke det vært? Når vi faktisk måtte gå ut og banke på døra til naboen for å stille det spørsmålet vi nå stiller på facebook. Hvor fantastisk hadde det ikke vært å treffe igjen en person du ikke har truffet på mange år, for så å sitte og nyte praten om alt som har skjedd siden sist? Hvor fantastisk hadde det ikke vært og sitte å spille et brettspill uten at de andre som var med (og deg selv) satt og knotta på telefonen samtidig? Hvor godt hadde det ikke vært å kunne liggi i armkroken til kjæresten og sett på film, uten å bli forstyrra av telefoner, meldinger og andre ting som foregår på nett TJUEFIRETIMER I DØGNET? 

Sosiale medier gjør meg utslitt. Jeg prøver virkelig mitt beste på å faktisk være til stede med sønnen min, fremfor å sitte med telefonen trykt i trynet. Jeg prøver mitt beste på å legge bort telefonen og være til stede når jeg er sammen med venner/familie. Men det er langt ifra lett å få det til. Ikke bare fordi alle andre sitter med telefonen trøkt oppi trynet - men også fordi det skjer noe HELE TIDEN. Det er felles samtaler hvor ting blir planlagt som man må få med seg. Det er spørsmål og konstant planlegging. Det er mailer om barnehagemøter, musikkvideoinnspilling, bryllupsfilmfotografering, jobbing, og ikke minst spørsmål om å treffes, og finne på noe... ALT foregår på den vesle, forbanna og sykt slitsomme telefonen. Ofte får jeg meldinger, og gjerne med spørsmål mens jeg er sammen med andre. For å være koselig og tilgjengelig for det selskapet jeg har, så legger jeg bort telefonen og tenker at jeg svarer på meldinga senere. Også blir det glemt. Senere blir jeg minna på hvor håpløs jeg er med å være tilgjengelig å svare på det som blir spurt. Det er så slitsomt. Uansett om jeg føler at det er rett av meg å legge bort telefonen og faktisk være der, så føles det også feil av meg å ikke ta opp telefonen og svare på det som blir spurt. Skulle ønske det gikk ann å være mer utilgjengelig over lengre perioder, og mye oftere - uten at det skal skje en hel masse den lille perioden man er borte fra sosiale medier. Jeg skulle mer enn gjerne brent opp telefonen min et par (tusen) ganger selv. Men hva med filmoppdraga som dukker opp på e-posten min? Hva med alle treff og avtaler som jeg (og sønnen min) går glipp av? ALT skjer jo på sosiale medier. 

Jeg levde aldri i gamledager (ikke som jeg vet, i alle fall) - men allikevel så savner jeg det. 

Skrevet 18.06.2014 kl.00:04. Ligger i kategorien Personlig. Én kommentar



2

Jeg har klart det, jeg er fri.

Skrevet 11.06.2014 kl.23:51. Ligger i kategorien Personlig.

Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg har faktisk klart det. Det har vært svært lite aktivitet på bloggen de siste ukene, eller mnd - nettopp fordi jeg har drukna i alt som har skjedd. Tid har vært en stor mangelvare. Har jobba intens med eksamensfilmen og dokumenter rundt den. Ikke nok med å være på én gruppe, så var jeg dum nok til å ta på meg en delprodusentjobb for enda en gruppe. Jeg er langt ifra noen "supermom" som enkelte velger å si. Jeg vil så gjerne få til alt, og jeg prøver så godt jeg kan - men sannhenten er vel den at jeg har hatt altfor mye å gjøre, og ting har blitt nedprioritert. Gutten min har fått den kjærlighet, omsorg og aktivitet han trenger - selvfølgelig. Det kommer først. Jeg har jobba, selvfølgelig - det kommer rett under. Trening og skolen derimot. Nedprioritert så enormt. Har heller bare tenkt at "dette klarer jeg ikke". "Jeg kommer ikke til å klare å bestå, jeg kommer ikke til å klare å levere eksamensmappa".

Allikevel har jeg faktisk klart det. Jeg har levert eksamensmappe, og jeg har vært oppe i muntlig. Jeg vet med sikkerhet at jeg har bestått, men hva slags karakter er jeg usikker på. Det som trigger meg og som driver meg er det at andre ikke har troa på at jeg får det til. Jeg har vært nær av å møte veggen, har vel strengt tatt møtt den et par ganger... Jeg har tenkt i akkurat de samme baner selv. Men når andre sier at jeg ikke kan.... Det er da jeg setter inn støtet og vil vise det motsatte. Ingen skal si at jeg ikke kan. Dette var noe jeg fikk høre da jeg ble gravid. At jeg kom til å droppe ut av skolen, og ikke komme videre. Det er en GLEDE at jeg har klart det, til tross for hvor vanskelig det har vært, hvor sykt sliten jeg har vært og hvor JÆVLIG det har sett ut hjemme fordi jeg ikke har klart å fungere nok til å være husmor midt oppi det hele. Jeg har følt meg sliten, ekkel og lite bra med bare hurtigmat og drittmat mellom slagene. Null trening. Allikevel har jeg bare spist mer for å klare å holde motet oppe. Jeg har drukna meg selv i en godtepose minst annenhver dag. Æsj, det er kvalmt. Helt forferdelig... 

Men... JEG HAR KLART DET, JEG ER I MÅL ! ENDELIG kan jeg prioritere familie, hus og hjem. Endelig kan jeg sette igang med trening og kosthold igjen. Endelig kan jeg føle meg vel, og ha god samvittighet for at ingenting er ugjort. Det er en stor lettelse å vite at jeg er ferdig med skolen om TO dager. Jeg har brukt tre år på en toårig skole. Endelig er jeg ferdig. Jeg lukter friheten lang vei, og det skal bli fantastisk å faktisk kunne slappe av å kun tenke på jobb. Det skal bli fantastisk å slippe en hjerne som går slag i slag hele tiden med tanker om hva som skulle vært gjort, og hvor liten tid jeg har på å gjøre det. 

JEG ER FRI. 

Skrevet 11.06.2014 kl.23:51. Ligger i kategorien Personlig. 2 kommentarer



4

Inkludert.

Skrevet 15.04.2014 kl.00:53. Ligger i kategorien Mamma.

I fjord satt jeg høygravid i Trondheim og leste alle facebookstatuser om hvor fint og flott alle hadde det med hytteturer, fint vær, familietid og påskekos. Hva med meg? Jeg satt ensom og forlatt (bokstavelig talt) hjemme i den lille hula våres høygravid og alene. Min kjære var selvfølgelig hjemme de timene han ikke var på jobb, men resten av familien og alle andre var på tur. Sånn er livet. Men å ikke engang få et spørsmål om å være med gjorde meg veldig trist. Jeg føler jeg gjør veldig mye for veldig mange. Selv da jeg nærmet meg fødsel stilte jeg opp, og hjalp andre. Gjorde kanskje mer enn hva ikke-gravide mennesker gjorde, og hjalp meg med. Det er vel kanskje en dårlig egenskap for min del. Å gi, gi, gi og gi hele tiden. Men å ikke få noen ting tilbake. Ikke et spørsmål om å være med engang. Jeg følte meg glemt. Selv om jeg har passert tjue, og var i ferd med å bli mamma trenger jeg, som alle andre og bli tatt vare på. Selv om jeg var i ferd med å få et barn jeg nå skulle gi all min kjærlighet til, så trengte også jeg kjærlighet. - Som alle andre. Men har man ikke all verden av familie selv, så gjelder det å ta vare på de man faktisk har, og de som også gir noe tilbake. Jeg er evig takknemlig for at jeg har en så fin og flott svigerfamilie. Jeg setter veldig stor pris på det. 

Selv med jobbing og to eksamensfilmprosjekter hengende over hodet er denne påsken ti ganger bedre enn hva den var i fjord, da jeg gikk hjemme i permisjon. Hva har det å si at det er dårlig vær, når man får tilbringe et døgn på hytta sammen med min kjæres søster. Leon Emilians tante og onkel. Ikke bare er det fint for min, og våres del. Men det er så fantastisk og se den gleden vår lille, nydelige gutt har av det. Se den gleden han hadde av å være sammen med tante og onkel. Bli kjent med dem, tilbringe tid med dem. Se dem, leke med dem. Det er dette som er livet. Selv har jeg veldig mye å jobbe med i påsken, da det er tid for innspilling av eksamensfilm rett etter påske. Men sønnen min fortjener akkurat dette. Han fortjener å reise bort, dra på ferie, være sammen med familie som faktisk bryr seg om han. Han fortjener opplevelser. Han fortjener en barndom han kan se tilbake på, og faktisk tenke at han hadde det fint. Når Leon Emilian blir like gammel som meg, så vil jeg at han skal tenke tilbake på den fine, gode barndommen og oppveksten han hadde. Ikke bare alt han så veldig gjerne skulle hatt, men aldri fikk. Ikke føle mangel på kjærlighet og glede. Vil heller ikke at han skal se tilbake på at mamma aldri hadde tid til ferier og familietid...

- Selv om det kanskje, innerst inne er fakta (spesielt akkurat nå, i siste innspurt), så vil jeg ikke at han skal vite av, og tenke det. Jeg hadde egentlig ikke tid til den turen. Men jeg tok med tid. Jeg tok meg ufortjent tid, og har dårlig samvittighet med tanke på alt jeg skulle gjort. Med tanke på at jeg bare la igjen telefonen, og kobla helt ut. Med tanke på at jeg var vanskelig å få tak i (... i alle fall hvert minutt) for eksamensfilmgruppene mine... Men allikevel så er samvittigheten så god, for jeg ser hvor stor glede sønnen min hadde av det. Og ingenting er viktigere enn det - det er det viktigste i hele verden.

Det første jeg allikevel gjorde da jeg kom hjem var å dra på gruppemøte. Først med den ene gruppa, for så å dra til den andre gruppa. Ta telefoner og legge en plan. Jeg vil jo ikke skuffe noen, verken personene i gruppene mine, eller sønnen min. Det er bare ikke så lett å tilfredsstille alle til enhver tid, når alle skal ha en bit av ET menneske. Jeg er dessverre ingen blekksprut eller superwoman, men jeg prøver så godt jeg kan. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg gleder meg til å finne roen når skolen er slutt, og få et lite pusterom igjen. 

Og med det takker jeg for en kjempefin start på påsken! 

Skrevet 15.04.2014 kl.00:53. Ligger i kategorien Mamma. 4 kommentarer



2

Lykke!

Skrevet 24.03.2014 kl.00:06. Ligger i kategorien Mamma.

Disse bildene er betegnelsen på ordet "lykke". Det å være sammen med de som betyr aller mest, det å treffe igjen gode, gamle veninner som man ikke har vært så flink til å holde kontakt med grunnet hverdagsstress. Det å bare legge alt som egentlig må gjøres på hylla for noen timer, og bare nyte hvert sekund - her og nå. DET er fantastisk! Har hatt en kjempefin dag i Pirbadet sammen med mamma, lillebrosjan, min kjære, Leon Emilian og ikke minst Jane. Skal bli fantastisk å bli ferdig med skole, og forhåpentligvis få mer tid til nettopp dette. 

Det viktigste av alt i hele verden er at du har det fint, og at vi sammen har det bra! Leon Emilian & Viktor ♥

Skrevet 24.03.2014 kl.00:06. Ligger i kategorien Mamma. 2 kommentarer



1

Tidlig krøkes.

Skrevet 06.03.2014 kl.23:43. Ligger i kategorien Mamma.



Åh, som jeg gleder meg til lille Leon Emilian blir stor nok til å dra med seg mamman og pappan sin på fotballbanen. Bildene er tatt på søndag da vi leika oss litt på banen mens junior lå i vogna og sov. Fikk være med litt da han våkna, men i en alder av ni måneder så er det begrenset hva han egentlig forstår av fotball enda. Lite vet han at han kommer til å elske det om noen år! ... håper jeg!

Skrevet 06.03.2014 kl.23:43. Ligger i kategorien Mamma. Én kommentar



4

Hvorfor vil du ikke treffe meg?

Skrevet 02.03.2014 kl.20:19. Ligger i kategorien Mamma.

Om to dager blir jeg 10 måneder, og jeg har snart 1års dag. Hvorfor vil du ikke treffe meg, og bli kjent med meg? Det er ti måneder siden jeg kom til verden, så liten og hjelpesløs. Lite visste jeg om hva som ventet. Men jeg ville jo tro at de nærmeste ville komme og hilse på meg. Ta meg imot her i verden, og bli kjent med meg. Jeg trodde også at det kanskje ville bli rørende og fint å være med og se OG oppleve alt det nye jeg klarer for hver eneste dag. Tiden har gått fort, og jeg har lært veldig mye. Etter et par uker kunne jeg endelig gi mamma og pappa et ordentlig smil. Jeg tror de hadde venta på det. En stund etter det klarte jeg å le når noen sa eller gjorde noe morsomt. Det har jeg fortsatt med siden. Jeg ble ofte lagt på magen, enda jeg ikke syntes noe særlig om det. Det var tungt. Men mamma og pappa mente at jeg måtte trene. Jeg skulle jo tross alt klare å krabbe etterhvert. Plutselig kunne jeg åle, og nå kan jeg krabbe. Ikke bare kan jeg krabbe, men jeg kan også reise meg opp selv. Etter bordet, kommoden eller spennende skuffer, da. Jeg blir glad når jeg får oversikt, og kan se litt mer hva som foregår høyt der oppe. Men det er ikke like morsomt når mamma og pappa tar bort morsomme ting jeg aller helst har lyst til å leke med. Lekene jeg får tildelt blir aldri like morsomme som den store, grønne planta til mamma, eller alle arkene i skuffen. Jeg vil si at jeg har det bra. Jeg har lært meg masse, og vokst meg stor & sterk. Mamma og pappa er flinke til å si at de er stolt av meg når jeg gjør noe nytt. Jeg klarer også å spise brødskivene mine selv, og drikke vann og melk helt på egenhånd. Jeg klarer å forstå mye som blir sagt, og jeg har fått en egen personlighet. Jeg kan også bli sint, hvis jeg ikke får det helt som jeg vil. Jeg kan så mye! 

Og du har enda ikke truffet meg, sett meg, og blitt kjent med meg. Det går egentlig bra med meg, jeg vet jo ikke hvem du er. Kanskje du er en av de mange vi går forbi når vi triller tur med vogna. Kanskje du er en av de mange som sitter på bussen. Eller en av de mange som handler i dagligvarebutikken til mamma. Kanskje du er en av alle de kundene pappa selger is til? Eller kanskje du er en av alle personene vi kjører forbi hver eneste dag. Jeg vet ikke hvem du er, for meg kan du være hvem som helst. Men det jeg vet, det er at mamma og pappa er lei seg, og veldig skuffet. I følge dem er jeg det beste som noen gang har hendt dem, de sier jeg er et mirakel. Og de vil jo gjerne dele gleden, de vil gjerne vise hvor stolt de er av meg. Og derfor skjønner jeg at det er veldig trist at ikke aller nærmetse familie vil være med å dele denne gleden. Dele meg! Se meg, høre meg, stryke meg, hviske til meg, gi meg en godnatt klem. Jeg lurer på hvem du er. Men det går bra, jeg har det veldig fint sammen med mammam & pappa. Men jeg vil at dem skal ha det bra, og jeg vil ikke at de skal være lei seg. Det er trist. Jeg er glad i mamma og pappa, og glad for at de alltid vil være her for meg, og stille opp for meg. 

Nå skal jeg lære meg å gå, og du går glipp av enda en viktig ting i livet mitt. 

Skrevet 02.03.2014 kl.20:19. Ligger i kategorien Mamma. 4 kommentarer



2

Jeg tar utfordringen!

Skrevet 25.02.2014 kl.21:47. Ligger i kategorien Foto/design/flerkamera.

Jeg håper virkelig ikke at det ser slik ut der vi skal klatre i morra...! Jeg har nemlig tatt utfordringen å filme en episode med isklatring for NRK Newton med programleder Line i morra. Kjenner jeg angrer litt, men samtidig så vil jeg ta imot alle utfordringer og vise at jeg er gira, og aldri sier "nei". Jeg har jo sååå lyst på jobb i NRK, trives så utrolig godt. Elsker en annerledes og alltid forskjellig hverdag med mange utfordringer hver eneste dag. 

Nå er det jo Line som skal prøve å isklatre, men jeg skal henge og dingle i en tråd langt der oppe og filme henne mens hun klatrer oppover. Når jeg tenker meg om to ganger så syns jeg egentlig det er griseskummelt ! MEN; jeg må jo heller prøve å ha fokuset på kamera, og sørge for å få fine og gode bilder, så kanskje jeg glemmer at jeg henger flere meter over bakken i en fjell/isvegg og dingler. Det blir i alle fall en veldig spennende og utfordrende dag i morra. Gleder meg veldig til det ! 

Skrevet 25.02.2014 kl.21:47. Ligger i kategorien Foto/design/flerkamera. 2 kommentarer



1

Når du vet at du har valgt riktig.

Skrevet 19.02.2014 kl.22:13. Ligger i kategorien Foto/design/flerkamera.

Når man gleder seg til hver eneste dag på jobb, og når man mer enn gjerne kunne jobba overtid hver eneste dag... DA vet man at man har valgt riktig retning, og funnet det man brenner for. Seriøst, jeg skulle ønske jeg kunne komme tilbake til NRK hver eneste dag resten av året, og enda lenger. Det er kun én uke igjen av praksis nå, men jeg vil ikke gå ut derifra. Jeg vil bli! Det er så godt å endelig få jobbe med det man brenner for. ENDELIG får jeg utfordringer, og jeg føler at jeg faktisk gjør noe nyttig og får brukt meg selv, og det beste i meg - på jobb. Skulle ønske hver eneste dag kunne vært som nå. Jeg er villig til å jobbe HARDT og gjøre veldig mye for å få lov til å bli, og jeg skulle så inderlig ønske at det faktisk var en mulighet til å få det til. 

Da jeg skulle ha praksis var jeg fast bestemt på at jeg skulle få plassen på NRK. Den var min, ingen andre sin. MIN. Grunnen til det var så enkel; jeg er en av få som faktisk er bosatt i Trondheim selv utenfor studiene. De fleste er tilflytta, og de har tenkt seg hjem igjen eller andre plasser etter skoleslutt. Jeg innser at jeg kanskje må dra, men jeg vil veldig gjerne bli her i Trondheim. Det er ikke mange muligheter for film/tv-produksjon her i byen, og nettopp derfor ville jeg sikte meg inn på en plass hvor det kanksje kunne være mulig å få jobb etterpå. Etter å ha nærmest trygla lærern om at denne plassen måtte JEG få, og etter å ha mast ganske godt - så fikk jeg den. Takk gud for det! Ikke bare har jeg lært mye på kort tid, men jeg har også funnet min plass. Endelig føler jeg at jeg er til nytte, og at jeg blir satt pris på. 

Planen min var selvfølgelig å gjøre mitt aller beste, for så å lure meg inn hos NRK etter endt studie. Men så viser det seg at det er fullstendig ansettelses-stopp hos NRK, og at det mest sannsynlig kommer til å være sånn en stund. Er noen syke går det utover de som allerede er på jobb, og de kan til nød spørre noen fra andre avdelinger om å stille opp. Men å ansette nye folk, det er det slutt på. Det kan være mulig å bli ansatt om man allerede er i NRK, en eller annen plass. Men ikke ellers. Jeg har fremdeles jobba hardt, og jeg har fremdeles ikke gitt opp håpet. Men jeg er ikke like sikker på at jeg klarer å lure meg inn, og få en jobb - som det jeg var før jeg startet. Hadde det bare vært MULIG - så hadde jeg fått det til... Jeg vil, jeg vil - og jeg vil fremdeles prøve å få det til. 

Det er så givende å komme på jobb hver eneste dag. Ingen dager er like. Man møter utrolig mange forskjellige folk, og lager masse forskjellige saker. Det er alltid noe nytt. Det er nyheter! Det er spennende, det er lærrerrikt og det er MORSOMT. Ingen tvil om at jeg har valgt rett. Dette er hva jeg skal drive med uansett hvor hardt jeg må jobbe for å få det til. Jeg har fremdeles et mål, og jeg gir meg ikke før det er nådd.

Skrevet 19.02.2014 kl.22:13. Ligger i kategorien Foto/design/flerkamera. Én kommentar



0

Tre innslag & dårlig samvittghet.

Skrevet 18.02.2014 kl.21:51. Ligger i kategorien Foto/design/flerkamera.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var delt opp i ti biter, og at hver og en bit av meg kunne være på forskjellige plasser til forskjellige tider. Det ender alltid opp med at jeg får dårlig samvittighet, for at jeg ikke rekker å time, og få til alt jeg egentlig vil få til. I dag jobba jeg to timer overtid på NRK slik at vi fikk ferdigstilt en reportasje til NRK-Midtnytt sendinga 18:45. Det gjør meg ingenting å jobbe overtid når det vi holder på med er så givende og morsomt. Men da det nærmet seg sending og jeg fikk spørsmål om å være med å se på sendinga der, så måtte jeg igjen ta et valg. Se på sendinga som jeg har sett på der tidligere, ELLER dra hjem å få en halvtime sammen med sønnen min som hjertet mitt skrek etter. Valget gikk til den lille, fine gutten min. Selv etter to timer overtid hadde jeg dårlig samvittighet da jeg dro fra NRK. Men det var fantastisk godt å rekke å komme hjem å få litt "baby"kos før leggetid. Det er så ubeskrivelig godt å se en kjempeglad gutt når jeg kommer inn døra hjemme. Han blir helt vill, og kryper bort til meg. Fantastisk følelse. 

Også er det vanskelig å "tilfredsstille" både NRK og jobben hos Rema1000. Uansett hva jeg gjør så får jeg dårlig samvittighet for en av partene. Det er fire uker praksis, fire uker med jobb hos NRK. Men selv om jeg er i jobb der så er jeg også nødt til å jobbe hos Rema og tjene de pengene jeg er vant med å tjene. Det er flere dager jeg jobber 08-16 hos NRK, også jobber jeg 15-23 på Rema. Det går jo i utgangspunktet ikke opp. Og da kommer vi til det med å skuffe. Enten må jeg gå tidlig fra NRK, noe som egentlig er et forferdelig dårlig inntrykk. Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg jobba overtid hver eneste dag. ELLER så må jeg si ifra på jobb at jeg kommer litt senere, som igjen resulterer med at noen kanskje må vente med pause, eller at noen må bli igjen. Heller ikke noe jeg egentlig vil. Jeg HATER at det er sånn, jeg har så lyst til å gjøre det perfekt, og enda bedre enn det hos alle parter... 

Når det er sagt, så må jeg også skryte litt. Jeg har hatt TRE innslag hos NRK-Midtnytt nå. Det kunne helt sikkert ha vært flere, om jeg bare hadde vært enda mer frempå litt tidligere. Men nå er jeg i alle fall igang, og jeg har 1,5 uke på meg til å sette igjen enda flere fotspor. 

SAK: Vinterferie uten snø

SAK: Forbedringer på hurtigbåtterminalen 

SAK: Ol-Stemning i Trondheim 

- Jeg har ikke akkurat laget noen WOW-saker enda, og feil er det jo. MEN jeg lærer jo mer og mer for hver sak jeg blir satt til oppdrag på, og det blir jo bedre og bedre. Syns det er utrolig lærerrikt og morsomt å jobbe med dette. Noe jeg helt klart kunne gjort videre. Synd det er fullstendig ansettelsesstopp hos NRK. 

Skrevet 18.02.2014 kl.21:51. Ligger i kategorien Foto/design/flerkamera. Ingen kommentarer



1

Et år har gått, mange spørsmål er besvart.

Skrevet 14.02.2014 kl.00:04. Ligger i kategorien Mamma.

Det er helt utrolig å tenke på at vi for et år siden satt og funderte på hva slags vesen som skjulte seg i magene våre. Vi prata mye om hvordan vi trodde barna kom til å se ut, hvordan de kom til å være, hvordan det kom til å være å bli mamma, få en ny hverdag. Det var så mye vi lurte på, og så mye vi så frem til. Alle sammen! Det er helt utrolig at vi som møttes allerede da vi var 15 uker + på vei, har blitt så gode venner en dag i dag. Jeg syns det er helt fantastisk å ha fått være med på denne reisen, sammen med så mange flotte, nydelige og fantastiske jenter! Jeg er så heldig. Mange skriver at hverdagen blir en annen, og at man mister mange gode venner etter å ha fått barn - i en negativ retning. Jeg kan med hånda på hjertet fortelle at livet mitt er beriket etter at jeg fikk barn. Ikke bare har jeg fått en ubeskrivelig nydelig sønn, men jeg har fått venner for livet. Jeg føler heller ikke at jeg har mista noen av de gode, gamle - men istedet blitt rik på nye. 

Vi var en gjeng som begynte å treffes da vi var gravide gjennom en Facebook-gruppe. Etterhvert danna vi oss en egen gruppe med oss som hadde termin ca. samtidig. Med noen uker og måneders mellomrom. Vi ble en veldig fin, sammenspleisa gjeng om delte opp og nedturer i svangerskapet. Som delte alle tanker, og alt vi så frem til og gleda oss til. Gruppa vokste seg større, og noen kom inn senere enn andre. Men allikevel har vi bevart det vi hadde. Vi er nå en liten gjeng på 11 personer. Jeg syns alle er fantastiske på hver sin måte, og jeg er så glad for at vi fremdeles klarer å ta vare på felleskapet, og treffes som en gruppe. Barna blir 1 år på rekke og rad, og enda holder vi sammen, og treffes. Det har vi gjort lenge. 

Jeg stortrives som mamma, og jeg kunne ikke hatt en finere hverdag enn hva jeg har nå. Jeg har mange gode venner rundt meg, jeg har familie rundt meg - i alle fall svigerfamilie ♥ Leon Emilian har fått seg mange gode venner som igjen er barna til mine venner. Jeg elsker det felleskapet vi har skapt, og det er så fint og også se gleden ungene har av det felleskapet. Tenk så mye fint vi har foran oss! Det blir selvfølgelig stifta nye bekjentskaper gjennom barnehage og skole i årene fremover. Men vi vil alltid (det håper jeg så inderlig!) ha denne faste, gode gjengen som har vart siden alle sammen gikk med store mager. Jeg har egentlig ikke ord som beskriver hvor takknemlig jeg er for å ha blitt kjent med alle disse fine, flotte mammaene. Det er faktisk så fint, at jeg kjenner tårene presse på, mens jeg skriver. Det er dette som kalles LYKKE. Bakgrunnen for dette innlegget er altså dagen i dag; 

Vi har feira Theo Alexander sin 1 års dag! ET ÅRS DAG. Jeg husker fremdeles da jeg møtte han for aller første gang. Bare 6 dager gammel lå han i fanget mitt, sjarmerte meg i senk og gjorde meg enda mer utålmodig med å få min lille prins i armene. Du var så liten, så ´go og fin. Nydelig! Og det har vært så fint å få være en del av ditt første leveår. Gleder meg masse til å se både deg og alle de fine, flotte vennene dine vokse opp. Dere er fantastiske, og nydelige alle sammen. ♥ Herregud, jeg griner. Det var jeg som bare få år tilbake ikke var så overbegeistra for barn. Nå kjenner jeg at det river langt i hjerterota og skrive et sånt innlegg om nettopp disse; BARN. Barn er noe helt sprøtt - det er fantastisk. 

Theo Alexander 6 dager 

Theo Alexander 1 år! (om to dager)






























Jeg er evig takknemlig for å ha blitt kjent med dere, og de nydelige barna deres. 

Skrevet 14.02.2014 kl.00:04. Ligger i kategorien Mamma. Én kommentar



0

Gullhår.

Skrevet 11.02.2014 kl.23:53. Ligger i kategorien Min hverdag.

Nå kan jeg ikke lenger skylde på ammetåke for alt det dumme jeg gjør, men jeg tror jeg kan skylde på en hektisk hverdag. Aldri før har jeg surra så mye, som etter Leon Emilian kom til verden. La ifra meg lommebok, mobil og bilnøkler overalt, til enhver tid. Jeg har hatt veldig flaks med at folk har vært ærlige, og at tingene har kommet tilbake i mine hender. Jeg har klart å legge igjen mobilen på biltaket, og rett før jeg skulle svinge ut på veien blinka bilen bak som en gal. Svingte inn på siden, og da kunne han fortelle meg at det lå en mobil på taket. REDDA. Etter å ha spist lunsh på en benk på City Syd og gått rundt en liten halvtime etterpå, så var mobilen borte. Jeg lette som en gal, og kom på at jeg kanskje kunne ha lagt den igjen på benken. Det viste seg at det var nettopp det jeg hadde gjort, men der var den ikke. Jeg gjorde et forsøk på å gå på butikken rett over, og der var jeg nok en gang REDDA! Personen som fant mobilen min leverte den i den butikken. Jeg hadde lagt igjen bilnøklene i garderobeskapet på treningsstudio, og den var ikke å finne noen plass. Nok en gang hadde en person levert den i resepsjonen. Jeg satte igjen treningssekken på bakken utenfor og kjørte ifra den. Først dagen etter registrerte jeg at den var borte. En person hadde levert den i resepsjonen. 

I dag var jeg innom bensinstasjonen før jobb og fylte bensin. Da jeg nesten var fremme på NRK ringte det et nr som ikke var særlig kjent. Vanligvis tar jeg ikke tlf, men denne gangen gjorde jeg det av ren nysjerrighet. Flaks! Der var det en dame som spurte om jeg hadde lagt igjen lommeboka mi på Byåsen. Først tenkte jeg "ehm, nei...", jeg hadde jo nettopp brukt den. Men etter en kjapp titt i veska så viste det seg at den var borte. HVORDAN I ALLE DAGER GÅR DET ANN?! Jeg hadde klart å legge den igjen på bensinpumpa. Jeg blir sjokkert over meg selv, det skulle jo ikke gått ann. Ikke så mange ganger... 

Kan ha noe å gjøre med at det går i 110 om dagen. Jeg har sett sønnen min TO timer de siste to døgna, og det er helt forferdelig. I går var jeg på jobb på NRK fra klokken 08:30 - 15:00, og jeg jobba på Rema1000 fra klokken 15:00 - 23:00. Helt DØD da jeg kom hjem. Da var det bare å gå rett i seng, stå opp tidlig igjen og dra på NRK til klokken 09:30 igjen. Var ikke hjemme igjen før 17:00 i dag, og da fikk jeg hele 2 timer sammen med godgutten min. Slokna på sofaen rett etter han var lagt. 

Skrevet 11.02.2014 kl.23:53. Ligger i kategorien Min hverdag. Ingen kommentarer



0

Min første morsdag

Skrevet 09.02.2014 kl.18:15. Ligger i kategorien Mamma.

I dag ble min aller første morsdag feiret sammen med guttá mine. Jammen fikk jeg gave også, kjempekoselig. Viktor hadde gjort sitt beste på å bake både boller og brownies i går kveld. Bollene ble små og ganske harde, og browniesen ble kjeks! Hehehe. MEN, det er jo tanken som teller, og den var jo veldig god. Lille gutten min "hadde kjøpt" En fin kopp og en bamse hvor det stod "verdens beste mamma", på. Hihi, veldig koselig. Vi tenkte egentlig å ta en liten besøksrunde i dag, besøke tippoldemora til Leon Emilian, og muligens bestefar. Men tippoldemora var ikke i form, og bestefar opptatt. Da tok vi heller turen i Pirbadet. Så fint å se hvor mye lillegutten koser seg i vannet. Godt å bruke de få dagene vi har fri sammen, på å gjøre noe som jr setter pris på. 

Skrevet 09.02.2014 kl.18:15. Ligger i kategorien Mamma. Ingen kommentarer



1

Første uke hos NRK gjennomført!

Skrevet 08.02.2014 kl.01:45. Ligger i kategorien Foto/design/flerkamera.

Jeg er sÅ glad for at jeg valgte å utsette utplasseringa til i år. I fjord på denne tiden var jeg nesten høygravid, og da var jeg utplassert på TV2. Som følge av at det var like før jeg skulle få en kid, så var jeg veldig trøtt, sliten og slapp. Utplasseringa ble et ork, fremfor en plass jeg gleda meg til å dra på. En plass hvor jeg skulle lære mye nytt, og få vist meg frem. Sånn det ble absolutt ikke. Det ble en plass jeg dukka opp på når jeg orka det, og en plass jeg egentlig ikke trivdes så godt på, og en plass hvor jeg bare satt inneslutta og ikke turte å verken si/gjøre noen verdens ting. Absolutt ingen god måte å få vist seg frem på. Jeg visste med meg selv at dette ikke funka. Målet mitt med utplasseringa er jo å få god arbeidserfaring, lære mye nytt, få en god attest som kan være veien videre til en jobb. Jeg visste at jeg ikke kom til å få det av TV2. Jeg hadde jo ikke gjort noe for å fortjene det. Derfor tok jeg et valg, og det endte på å utsette det til i år. Nettopp fordi jeg da skulle ha mer energi til å fullføre. Mer vilje. 

Jeg gjorde et godt valg. Nå har jeg vært én uke hos NRK Trøndelag, og herregud som jeg TRIVES! Det er mye større enn TV2 her i Trondheim, veldig mange mennesker som jobber der i forskjellige avdelinger. En stor redaksjon med forskjellige ledd som får ut nyheter og andre ting. En veldig interessant og spennende plass å komme til hver eneste dag. Til vanlig kan jeg være veldig inneslutta i en ny, stor folkemengde. Jeg kan trekke meg tilbake, og ikke gjøre stort ut av meg. Men det er ikke sånn det fungerer i denne bransjen. Man må opp og frem! Dette er min mulighet. Jeg sa til meg selv før jeg starta at jeg bare var nødt til å legge fra meg den biten i NRK. Denne gang skulle jeg stå på, gi alt og vise at jeg KAN. Og at jeg er interessert i å lære mer. Jeg har klart det. Bare på én uke har jeg prata med mange spennende folk, jeg har allerede knytta kontakter, og jeg har vært med på forskjellige spennende, og lærerrike ting. Jeg merker veldig godt at det er dette jeg skal jobbe med. Det er her plassen min er. Det er her jeg vil være! Jeg har så mye å gi. Men det har kun gått en uke. Jeg har vært innom forskjellige ting og observert. Det har ikke blitt så mye å gjøre på egenhånd, men mål for neste uke har jeg. Jeg skal GI, og jeg skal ikke gi meg. Jeg vil prøve. Lære & feile. Vise meg frem. Gjøre noe! Jeg merker at det er mye jeg allerede kan. Mye jeg kunne gjort. Jeg må bare slippe til. Og det er det kun jeg som kan gjøre noe med. Jeg skal gjøre det. Jeg må gjøre det. 

Når det er sagt, så vil jeg også si at det har vært en tung uke. Jeg er på NRK hver eneste dag, og jeg jobber også flere ganger i uka på jobben. Noen ganger er jeg på NRK fra 08-16, og jobber fra 15-23 på Rema. Må selvfølgelig flette det sammen så det fungerer for begge parter. Ikke bare er det slitsomt, men jeg har jo også en fantastisk, nydelig sønn å ta vare på. Min kjære har heldigvis permisjon nå, men allikevel. Syns det er veldig trist å få så lite tid sammen med Leon Emilian. Jeg kommer meg ikke i seng før 24-02, og jeg er oppe sammen med han etter klokka har passert 06. Jeg kunne sikkert sovet en times tid til, og være litt mer uthvilt. Men da ville jeg jo ikke fått NOE tid sammen med blidfisen min. Det er tungt. Men det er for en periode. Man må jobbe, og man må gi alt for å nå et mål. Jeg har satt flere mål, og jeg SKAL nå dem. 

Satte meg et mål allerede da jeg bestemte meg for å utsette utplasseringa til i år også. Og det var at jeg skulle ha den hos NRK. Det fikk jeg. Neste mål skal jeg også klare. Når jeg har klart det, skal jeg fortelle hva målet var. Nå er det natta. I morgen er det heldigvis lørdag, og jeg jobber bare fem timer på Reman. Det skal bli godt. 

- Når det er sagt så vil jeg bare informere om at jeg har oppretta en ny, spennende blogg. Titt innom og følg den HER.  

God natt ♥

Skrevet 08.02.2014 kl.01:45. Ligger i kategorien Foto/design/flerkamera. Én kommentar



1

En uke i Lindas liv.

Skrevet 19.01.2014 kl.11:16. Ligger i kategorien Min hverdag.

Bloggen har bare blitt en plass jeg skriver på en sjelden gang når jeg har tid. Det har seg sånn at jeg har starta på jobb igjen etter permisjonen, ooog jeg har satt meg på skolebenken igjen. Hverdagene mine består nå av lillegutt, skole, trening og jobb. Dagene går i ett, og det er så mye - hele tiden. Gleder meg allerede nå til juni, da jeg er ferdig med skolen. Da blir det heldigvis bare jobb å tenke på en periode! 

Slik ser en helt vanlig uke ut hos meg; 

  

Mandag: Aller beste Lene & Tante Pose hadde bursdag, det var skole fra 08-14 og jobb fra 15-23
Tirsdag: Individuelle samtaler på skolen 10 - 14, og trening 20:00
Onsdag: Skole 08-14, 8mnds kontroll 12:45, trening 20:00 og research til fordypningsoppgaven.  
Torsdag: Jobb 07-15, Trening 20:00 og research til fordypningsoppgava 
Fredag: Skole 11:30 - 14:05, jobb 15-23, fikse enkeltmansforetak 
Lørdag: Trening 11:45, jobb 15-23, bake kake etter jobb,  
Søndag: Bursdagsfeiring til Per/Bestefar 14:00, middagsdate på Graffi med vennepar 20:00

... Med andre ord, det skjer noe absolutt hele tiden og jeg har veldig lite tid til overs. I tilegg til dette så er vi i gang med eksamensfilmplanlegging. Det verste med at det er så mye, er den tida jeg går glipp av sammen med lille gutten min. Dere tenker sikkert at jeg kan droppe treninga, for det er jo ikke noe jeg MÅ gjøre. Men treninga foregår KUN når lillegutt har dupper, eller etter han har lagt seg. Så den tiden mister jeg ikke sammen med han uansett. De dagene jeg først har skole til ettermiddagen, også jobb fra ettermiddagen til kvelden, DA tar jeg meg faktisk den friheten og drar tidligere hjem fra skolen. Fravær blir det, men jeg kommer uansett til å bestå - og det er det som er viktigst. Det er rett og slett prioriteringer, og da prioriterer jeg heller et par timer sammen med lillegutt, enn å sitte på skolen å skrive, noe jeg uansett kan gjøre hjemme på kvelds-nattestid. Det er et lite halvår som kommer til å bli tungt, men så fort jeg er i mål så blir det en stor lettelse. 

Skrevet 19.01.2014 kl.11:16. Ligger i kategorien Min hverdag. Én kommentar



2

JUST DO IT.

Skrevet 12.01.2014 kl.23:55. Ligger i kategorien Trening/fotball.

Jeg er så gira jeg aldri før har vært - på trening. Har vært helt oppslukt i treningsblogger i hele kveld, og blitt enda mer gira enn hva jeg var fra før. Jeg har alltid vært aktiv, alltid trent mye. Men ikke på dette planet. Jeg har spilt fotball, vært på gruppetreninger, trent litt styrke... Men alt jeg vil få til nå, er hva andre som både er større og mindre enn meg har klart å få til med trening og riktig kosthold. Der problemet mitt oppstår er kostholdet. Om jeg hadde hatt tid, så kunne jeg trent hver eneste dag. Jeg elsker å trene! Men jeg er også altfor glad i søtsaker. Men nå er det én uke siden jeg starta på diett (med MASSE mat, ikke tro jeg går og sulter meg), og jeg har klart det overraskende bra! Spist litt mer godteri enn hva jeg hadde planer om, men samtidig vært råflink med maten. Neste uke skal bli enda bedre, og jeg skal klare å bli kvitt søtsuget. Akkurat nå føles det forferdelig. Akkurat som folk som prøver å slutte å røyke. Kanskje verre. Godtesuget mitt tror jeg ingen andre har sett maken til. 

Men jeg skal klare det! Med mye trening og riktig kosthold skal jeg bli fittere enn jeg noen gang har vært til sommeren. Jeg vet, alle har nyttårsforsetter og sier det samme. Men det som er forskjellen med meg er at jeg MENER det. Det eneste som kan være, eller allerede er et lite hinder er at ukeplanene mine er overfylt allerede uten treninga. Jeg jobber ca 3-4 ganger i uka, og jeg studerer og går skole 4-5 ganger i uka. Jeg har også en sønn som jeg vil bruke all den tiden jeg har til overs på. Så treningen er noe jeg må presse inn i duppene hans, eller etter han har lagt seg om kvelden. Men ofte jobber jeg 15-23 etter å ha vært på skolen 08-14, så det er ikke allitd like enkelt å få til. 

Men jeg skal gjøre det beste ut av det, og på en eller annen måte skal jeg få det til. 

Jeg har allerede nådd et mål. I høst/vinter strevde jeg enormt og trente hardt for å få til Pullups. Rett etter nyttår gikk jeg fra å NESTEN klare én pullup, til å klare TRE stk på rappen. Jeg er stolt! Nå går det bare oppover. 

- Alt jeg vil, får jeg til. Bare jeg vil det nok. 




Ikke all verden å skryte av enda - men det skal bli ! 

Skrevet 12.01.2014 kl.23:55. Ligger i kategorien Trening/fotball. 2 kommentarer



3

Livet er urettferdig.

Skrevet 18.12.2013 kl.01:38. Ligger i kategorien Personlig.

Nå har jeg sitti her i en lang stund og skrevet, visket ut, skrevet, visket ut, skrevet og visket ut. Ord blir fattige, og jeg har så mange tanker & følelser, men det er vanskelig å sette ord på det... Vibeke derimot klarte å sette ord på det for meg, og nå har jeg en sang som vil minnes pappa resten av livet. Takk. ♥

Var det detta som va livet
det gikk så alt for fort
og no blir det bare med tanken om det jeg sku ha gjort
det va så mye jeg villa gi deg
det va så mye vi skulle gjør
men no vart det bare med tankan
bra minnan aldri dør 

Sitt her å tenke på livet og alt som kan skje
vi tru vi kan styre alt men helt feil er det
vi er her kun ei lita stund
vi burde nyte hvert sekund
tida er no den kjem aldri att
like sikkert som dag og natt 

Var det detta som va livet
det gikk så alt for fort
og no bli det bare med tanken om det jeg sku ha gjort
det va så my e villa gi deg
det va så my vi skulle gjør
men no vart det bare med tankan
bra minnan aldri dør 

No dalte lyset ned og tok deg med
den tunge tid tok slutt og du fekk fred
Jeg kjenne trøst fra pust i vind
fra solstrålan som stryk mitt kinn
Jeg høre din røst når alt si stopp
du hviske lett - gi aldri opp

Var det detta som va livet
det gikk så alt for fort
og no bli det bare med tanken om det jeg sku ha gjort
det va så my e villa gi deg
det va så my vi skulle gjør
men no vart det bare med tankan
bra minnan aldri dør

- Lørdag 14. desember sovnet du stille inn på sykehuset. - Alt har gått så fort. Det er uvirkelig å tenke på at vi aldri får se deg igjen. Jeg tror ikke det har gått opp for meg. Jeg orker ikke å tenke på det på den måten. Bare 5 dager før du døde var det siste gangen jeg så deg. Det er så mye jeg skulle sagt... Det var vondt å se deg lide sånn som du gjorde. Det var vanskelig å vite hva man skulle si, når alt håp uansett var ute. Det var ikke lenger en gnist i øynene dine, og alle gullkorna du pleide å komme med var borte. Jeg ville så gjerne fortelle deg at jeg var glad i deg, og satt pris på deg. Jeg gjorde det, pappa. Men det var så vanskelig å si det.. Enda jeg visste at dette kom til å bli siste gang vi så hverandre. Skulle ønske jeg var tøffere, og fikk fortalt deg hva jeg tenkte. Du skal vite at jeg setter pris på de fine stundene vi har hatt sammen.

Begravelsen var fredag 20. desember. Det må ha vært det vondeste jeg noen gang har vært med på. Med en gang jeg kom inn i kirken rant tårene. Med en gang jeg så alle blomstene i midtgangen, og kista som lå foran meg. Der var du. I kista. Det var, og er helt uvirkelig. Det er vondt. Det hele starta med "Hvis morgendagen aldri kommer". En sang som beskriver alt så utrolig godt, og det var vondt å lytte til det som ble sunget, og vite at dette faktisk var sannheten. Jeg har ikke tenkt på det på den måten før jeg var nødt til å gjøre det i kirka. Det var så trist.. Og slik fortsatte det. Vi barna skulle bære kista ut, og jeg hadde hørt at dette kom til å gå greit. At man var mer konsentrert på det å faktisk bære. I mitt tilfelle ble det ikke sånn. Det er det verste jeg noen gang har gjort. Bære pappa til den aller siste kjøreturen sin. Vite at når vi kom frem nå, så var det over. Aldri mer få vi være i hans nærvær, aldri mer får vi se han. I skrivende stund er jeg nødt til å tenke på det - og tårene bare triller. Det er så trist å tenke på. Det er urettferdig. Livet er urettferdig. Jeg kommer alltid til å savne deg, pappa. :( <3



Skrevet 18.12.2013 kl.01:38. Ligger i kategorien Personlig. 3 kommentarer



1

Hjemmelaget kyllinggryte (babymat) !

Skrevet 18.11.2013 kl.22:42. Ligger i kategorien Mamma.

Har i dag laget hjemmelget babymat for første gang, og gleder meg til å se om lillegutt setter pris på det i morgen.

Her er oppskriften på en helt enkel kyllinggryte (Ca 9 middager)

1 kyllingfilét
3 poteter i terninger
3 gullerøtter i terninger
2,5 epler i terninger 

Ta alle oppkutta ingrediensene i en kjele, og dekk med vann. Dette kokes opp til det har blitt mørt, i ca 10 minutter. Når det er ferdig tar du alle ingrediensene i en bolle og bruker stavmikser for å mose det. Det går også ann å bruke en blender. Hvis det blir for tykt kan man bruke vannet det ble kokt opp i, helt til konsistensen blir BRA. 

 

Skrevet 18.11.2013 kl.22:42. Ligger i kategorien Mamma. Én kommentar



0

Effektiv dag!

Skrevet 18.11.2013 kl.21:56. Ligger i kategorien Min hverdag.

I dag har jeg virkelig fått gjort mye! Starta uka, og dagen som vanlig på 3T og trente tung overkropp. Jeg begynner å nærme meg målet, å ta en pullup! Når jeg først klarer en, så skal det nok gå fort oppover. Viktor sa også at OM jeg klarer å ta 4 stk til nyåret, så blir jeg påspandert sydentur. GJETT om jeg er gira nå, da?! I ettermiddag har jeg ikke fått gjort så mye, da all tida mi har gått til jr. som krever lek og oppmerksomhet. Etter han var lagt derimot, laget jeg deilig kyllingmiddag til oss, bakte to brød og nå lager jeg hjemmelaget middag til Leon. Gleder meg til å teste det ut i morgen, og se om maten faller i smak! Når dette er ferdig skal jeg legge meg rett ut på sofaen og se litt tv før det blir kvelden. Ny dag og masse nye muligheter i morgen! 

Skrevet 18.11.2013 kl.21:56. Ligger i kategorien Min hverdag. Ingen kommentarer



4

Stua vår på en fredagskveld.

Skrevet 15.11.2013 kl.21:50. Ligger i kategorien Leiligheten.

Kan ikke si annet enn at jeg elsker hvor hjemmekoselig og fint vi har fått det her. Det hjalp på å male en kontrastvegg, og få opp noe bilder på veggen, selv om det er mere som skal opp. Det er fremdeles litt tomt på noen av veggene, men vi får ta det litt etterhvert. Nå har vi i alle fall fått alt vi har betilt. Sofaen, stuebordet, spisestua, tv-benken, kommodene. Jeg har til og med kjøpt planta jeg har sikla på i flere år på IKEA. Men har aldri hatt noen spesiell plass til planta - før nå. Jeg stortrives! Hver eneste kveld etter at Leon Emilian har lagt seg, så er det bare å shine hele leiligheten, tenne lys og legge seg ned på sofaen - rett ut. Det er SÅ godt. Fantastisk å endelig ha en sofa hvor det er plass til mange, og hvor både Viktor og jeg kan ligge rett ut, og enda er det plass til fler. Har ikke så mye å klage på nå altså ♥























Skrevet 15.11.2013 kl.21:50. Ligger i kategorien Leiligheten. 4 kommentarer



7

Deler av stua FØR & ETTER.

Skrevet 29.10.2013 kl.22:17. Ligger i kategorien Leiligheten.

Det som er så fantastisk med å eie er at man kan gjøre akkurat det man vil, når man vil. For noen dager siden hadde jeg besøk av fine Charlotte, og vi satt og snakka litt om hva som skulle gjøres i leiligheten. Har alltid hatt litt lyst på en konstrastvegg i stua, så ikke alt blir heeelt hvitt. Men har liksom ikke kommet lenger enn med tankene. Etter besøket var jeg overbevist om å male en kontrastvegg, så et par dager etterpå dro jeg og min kjære og kjøpte maling. Ingen av oss har noen gang gjort noen verdens ting med en leilighet før. Såvidt spikra en spiker i veggen. Har malt deler av et fjøs før, men thats it. Hvor pent trenger liksom det å være? Vi kom i alle fall ut av butikken med maling, og satte igang dagen etter. Jeg er veldig fornøyd med resultatet, og syns veggen ble kjempefin! Det gav et fint preg på stua. Etter å ha malt veggen, kjøpt nytt speil, lamper og fått dette på plass har jeg bare eeenda mer lyst til å sette igang med andre prosjekter i leiligheten. Jeg kan ikke så mye selv, men er veldig gira på å lære! Og jeg ser at Youtube faktisk har en hel haug med gode videoer slik at man kan lære å gjøre det selv. 

FØR

ETTER


Bildene er tatt fra forskjellige vinkler, så jeg tenker å vise mer av stua senere. Venter på den nye sofaen, og tenkte å gjøre et par andre ting først - før dere får se! Hihi. Mangler også å feste ledningen fra lysekrona, for dere som skulle stusse på det. 

Hva syns du? 

Skrevet 29.10.2013 kl.22:17. Ligger i kategorien Leiligheten. 7 kommentarer



2

Ubeskrivelig.

Skrevet 23.10.2013 kl.23:54. Ligger i kategorien Leon Emilian.

At et menneske kan bety så ekstremt mye er helt utrolig. For hver eneste dag som går, så får jeg bare mer og mer følelser for denne fantastiske, og nydelige lille gutten. Det at jeg og min kjære har fått til noe så vakkert er faktisk helt ubeskrivelig... Ikke bare er han nydelig, men han er også så utrolig rolig, snill og blid. Livet som mamma er faktisk... Ja, helt ubeskrivelig - det også. Jeg har aldri, noen gang hatt det så bra som jeg har det nå. Mye takket være denne storsjarmøren som jeg er så heldig og få tilbringe hver eneste dag sammen med. Det beste jeg vet er å våkne opp sammen med han. Ta han til meg, og legge han mellom meg og min kjære i senga. Han ligger og babler for seg selv, og bytter på å kose med pappan sin, og meg. Kosen hans består av å klipe seg fast i ansiktet vårt, rive i håret mitt og klappe på oss. Fantastisk. Når noen endelig står opp med han smiler han så bredt, at han ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Og smilet beholder han i mer eller mindre grad gjennom hele dagen. Han gir oss så mye glede, han gjør meg så lykkelig. Jeg kan sitte å stirre på han i evigheter, jeg blir aldri lei. 

Jeg kunne helt sikkert skrevet ti sider om hvor flott sønnen min er, hvor mye han betyr for meg og ikke minst hvor ekstremt glad jeg er i han. Men, jeg stopper her. Godt å få tømt hjerte litt, godt å fortelle hele verden hvor utrolig stolt jeg er. 

Lykke ♥

Skrevet 23.10.2013 kl.23:54. Ligger i kategorien Leon Emilian. 2 kommentarer



4

Derfor lite blogging, og mindre blir det.

Skrevet 09.10.2013 kl.23:00. Ligger i kategorien Leon Emilian.

Det å si at jeg skal slutte å blogge, det er det vel bare å glemme. MEN jeg kommer til å blogge mindre. Å skrive om meg, trening og ting som opptar meg vil jeg i alle fall fortsette med. Men å skrive så mye om familielivet og poste bilder av gullgutten vår er noe jeg kommer til å gjøre mindre, av forskjellige grunner. Jeg er veldig stolt av Leon Emilian, og jeg vil gjerne vise han frem - det har ingenting med det å gjøre. Men jeg vil at venner & familie som faktisk er interessert, og som faktisk bryr seg om han skal komme og være sammen med han. Se han, være med på ting. Se han vokse opp, og ta en del av livet hans. Ikke bare sitte på en datamaskin en helt annen plass og kunne se alt det vi driver med. Kunne se bilder av alt det han gjør, og hvordan han utvikler seg. Kunne vite hva vi holder på med til enhver tid, og føle selv at en veit alt om vår familie. 

Det er ikke til å legge skjul på at jeg er skuffa. Og jeg er veldig overraska over hvem som faktisk har skuffa oss. Vi klarer oss helt fint selv, ikke noe problem. Men jeg hadde håpa for Leon Emilian sin skyld at ting var litt annerledes. Det var ei dame jeg kunne prate med om alt før. Hun var en av mine nærmeste. Det var stas at lillegutt var på vei, og vi hadde prata masse om hvordan fremtiden skulle bli. Lite visste jeg om at jeg ikke ville høre et eneste "pip" fra henne etter at han kom til verden. Lite visste jeg om at hun ikke var interessert i å møte den lille, nydelige gutten vår. Og hun var ikke den eneste, men en av flere...
Kan ikke si annet enn at jeg er skuffa. VELDIG skuffa.  

 

Skrevet 09.10.2013 kl.23:00. Ligger i kategorien Leon Emilian. 4 kommentarer



1

Familie.

Skrevet 19.09.2013 kl.22:10. Ligger i kategorien Leon Emilian.











KOS. 

Skrevet 19.09.2013 kl.22:10. Ligger i kategorien Leon Emilian. Én kommentar



2

Fin dag, fine barn.

Skrevet 19.09.2013 kl.21:31. Ligger i kategorien Leon Emilian.

Back on track! I dag tidlig var familien tilbake på 3T. Leon Emilian på barnepassen, og sov duppen sin som vanlig. Min kjære og jeg i styrkesalen for å kjøre en økt på overkroppen. Formen var helt klart bedre i dag, men allikevel ikke like god som jeg trodde. Har hatt vondt i hodet i dag også, og vært varm/kald om hverandre. Det kjentes da vi skulle trene. Måtte minske i noe vekter, og utelot noen øvelser. Når man kjenner at en blir svimmel under treninga er det kanskje greit å ikke presse seg for hardt. Skulle i utgangspunktet kanskje latt være i dag, men jeg trodde jo tross alt at formen var mye bedre... 

Etter treninga ble lillegutt & jeg kjørt rett til Lena for et aldri så lite "treff". Det var 8 mødre og barn der, så ganske folksomt i dag også. Koselig å hilse på alle de søte små, som for hvert treff bare blir større. Koselig å sitte og plapre og chillen med andre snertne mødre. Og ikke minst veldig koselig å bli helt til jeg fikk servert deilig middag av den fine, lille familien til Theo Alexander ♥ Vi trilla hjemmover like etter klokken 17, og da vi kom hjem var det igrunn bare å starte på kveldsrutinene. Lillegutt var i seng til 19, og sovna på 1-2-3 i dag. DEILIG. Har nå shina leiligheten, og sitter i sofaen og nyter stillheten helt til min kjære kommer hjem fra jobb og skrur på TVén. Hehe. 


Theo Alexander & Leon Emilian ♥


Skrevet 19.09.2013 kl.21:31. Ligger i kategorien Leon Emilian. 2 kommentarer



2

Tung dag.

Skrevet 18.09.2013 kl.22:10. Ligger i kategorien Leon Emilian.

Dagen i dag har vært ubeskrivelig tung. Jeg er så glad for at jeg ikke er alene om Leon Emilian. Det er ikke det at han har vært vanskelig i dag, tvert i mot. Han har vært slik han vanligvis pleier å være; Rolig, snill og ´go. JEG derimot... Da jeg våkna i dag kjentes det ut som jeg hadde blitt banka opp i løpet av natta. Jeg var varm, slapp, sliten og hadde vondt så og si over alt. Det er veldig sjeldent at jeg er dårlig/syk, så når jeg først er det blir jeg som en liten unge selv. Trenger å bli tatt vara på, og dulla med. Takk GUD for at min kjære hadde fri i dag. Grunnen til det var jo fordi vi hadde et møte i banken hvor vi skulle signere "et par papirer" og på ettermiddagen hadde vi dåpssamtale i kirken. Fantastisk at Viktor hadde fri, forferdelig dårlig timing med alt det styret i dag. 

Til og med Leon Emilian har vært mer tålmodig enn meg i dag. Da vi var i banken var det ikke bare et par signaturer, det var... Titusen signaturer. Vi ble seriøst aldri ferdig, og det kjentes ut som jeg skulle kollapse når som helst. Leon derimot, han satt der og var så fornøyd under hele møtet som varte i nærmere TO timer. Det var en "lykkes dag" da vi forlot banken, og var på tur hjem igjen. Sofaen var bedre enn noen gang, og brødskivene jeg fikk påsmurt av Viktor smakte som et herremåltid. Hva skulle jeg gjort uten han på en sånn dag? Etter å ha liggi under dyna på sofaen og syntes litt synd på meg selv et par timer var det klart for dåpssamtale. Hvorfor SÅ mye spennende saker på én dag? Det tok evigheter i kirka også, og nok en gang var det bare snakk om tid før jeg var "bortevekk". Det føltes i alle fall sånn. 

Resten av dagen i dag har jeg kun liggi under dyna på sofaen og holdt på å fryse ihjel. Føler meg nesten som en dårlig mor, da Viktor måtte ta seg av Leon store deler av dagen i dag... MEN. Jeg er jo sammen med han, og tar meg av han 24/7 ellers. Så jeg vet at jeg innerst inne ikke burde ha dårlig samvittighet. Det har vært lite lek, men masse kos med lillegutt fra min side i dag. Men åh, så GODT det er å ha en liten "baby" i fanget som stryker (og kliper) deg i ansiktet. Som gir kos og kjærlighet. Herregud, som jeg elsker den lille gutten våres. 

Et forferdelig syteinnlegg, men SÅ deilig å få det ut. I morgen er det ny dag, og nye muligheter & jeg håper formen er på topp! 



Skrevet 18.09.2013 kl.22:10. Ligger i kategorien Leon Emilian. 2 kommentarer



0

Trening uke 37

Skrevet 16.09.2013 kl.23:18. Ligger i kategorien Trening/fotball.

Treningsuka i uka som var ble ikke helt som planlagt, da treningspartneren min måtte dra tidlig på jobb på fredag, og vi var nødt til å bruke lørdagen til å se etter møbler til den nye leiligheten. Ikke alltid like enkelt og få pressa inn de øktene vi skal ha, men vi gjør i alle fall vårt beste. 5 treningsøkter på en uke er jo bra, ikke det... Men bare ikke godt nok, når utgangspunktet var noe annet. Det går fremover med styrkeøktene, det er morsomt å se at en øker, og blir bedre. Runden med Squash på onsdag var det Viktor som vant 3-1 i sett. IKKE fornøyd med det. På søndag var det nok en runde med Cageball med jobben, og det var like morsomt som alltid. MEN man ser virkelig lyset i enden av tunellen av en time med det... Herregud, det er slitsomt. 

Nå er en ny uke med nye muligheter i gang, og det starta selvfølgelig med null trening i dag. Vi sov ikke et sekund i natt, og det er ikke akkurat aktuelt å sette Leon Emilian på barnepassen når han ikke er i form selv. Så hvordan resten av uka blir er usikkert, men jeg vil jo selvfølgelig få det til. 

Skrevet 16.09.2013 kl.23:18. Ligger i kategorien Trening/fotball. Ingen kommentarer



1

Alt kan ikke bestandig gå som planlagt.

Skrevet 16.09.2013 kl.20:51. Ligger i kategorien Filmproduksjon.

Jeg har ikke ord for hvor sint og skuffa jeg er over meg selv i skrivende stund... Ammetåke er virkelig ingenting å tulle med, det er noe seriøse og alvorlige greier. Martine Rygvold slapp sin aller første singel i dag; What I Needed, og i den anledning så har vi jobba hardt og lenge med musikkvideoen til låta. De siste dagene/ukene har vært stressende med tanke på å ferdigstille musikkvideoen. I tilegg til dette så er det rett før vi flytter inn i ny leilighet og skal ha barnedåp for Leon Emilian. Jeg har hatt så uendelig mye å tenke på, at hjernen tydeligvis har kapitulert litt etter litt... 

Jeg vil så gjerne hjelpe til, og få denne flotte, flinke stjerna OPP & FREM. Og derfor jobba jeg også for å klare å få en premierevisning på musikkvideoen hennes på NOVA kinosenter. Jeg ordna avtale, og jeg fikk låne en sal for å ha denne visninga. Alt var tima, tilrettelagt og planlagt. Godt. "Alt jeg vil, får jeg til" - pleier jeg å si... Men denne gangen faila jeg, og jeg er så skuffa over meg selv. Og jeg fikk så vondt av å måtte ødelegge litt av realisedagen til Martine med å fortelle at det ikke ble noen kinovisning av musikkvideoen. Og det hele er grunnet ÉN liten feil, en missforståelse. Jeg hadde nemlig ordna premierevisninga til 16. Oktober. OKTOBER! Det var så synd, så surt, så irriterende, så trist og så... Skuffende. Etter å ha funnet ut dette hadde jeg aller mest lyst til å bare grave meg ned. MEN det er jo ikke bare å grave seg ned når man har et sykt, lite barn som trenger seg. Har vært rimelig blank i øya i hele dag, veldig utslitt etter en hel natt uten søvn (også grunnet sykt barn), og bortreist. I tilegg til dette så hadde jeg en avtale om å se på dåpslokalet klokken 17:15 i dag. Og gjett hvem som klarte å glemme hele greia? Seriøst. Hva skjer? Føles som hele skalln er i ferd med å kollapse.  

MEN alle sammen! HER er Martine sin nye låt. Gå inn og kjøp & del videre. Musikkvideoen vil bli lagt ut på Youtube i morgen. 

Skrevet 16.09.2013 kl.20:51. Ligger i kategorien Filmproduksjon. Én kommentar



1

Et stk. sliten mamma

Skrevet 13.09.2013 kl.20:50. Ligger i kategorien Leon Emilian.

Det er fredagskveld, og jeg ligger rett ut ensom og forlatt på sofaen. Nå hørtes det ut som det var fryktelig synd på meg, og jeg liker å tro det selv. MEN det er selvfølgelig ikke det! Jeg bare hater å være alene, og når jeg i tilegg ikke har kjøpt inn noe god mat eller snavel, DA er det fælt altså. Men min kjære har jo planer om å komme hjem fra jobb en gang i tida, så DA blir det fredagskos her i gården også. I dag har det vært enda en slitsom dag, og jeg føler meg tvers igjennom SLITEN. Men det kan nok ha mye med at jeg har så mange baller i lufta for tida. 

1: Må ferdigstille musikkvideoen "What I Needed" 110% til kinovisning på mandag. 
2: Vi må pakke sammen sakene våre i leiligheten
3: Leiligheten må i tilegg vaskes og shines til visning
4: Vi flytter snart
5: Vi må vaske oss ut av leiligheten
6: Det er dåp rett etter vi har flytta

Og i tilegg til alt det her så tar vi oss selvfølgelig tid til å trene denna "gamle" skrotten vår, og jeg som et meget unormalt menneske må også sørge for å være sammen med venner/familie hver eneste dag for å i det hele tatt overleve. Lurer på når det skal komme piller mot ensomhet/ det å være alene. Jeg har et seriøst problem når det kommer til det. 

I morgen har familien "Moxnes" en hektisk dag foran seg. Vi skal ut og (forhåpentligvis) få tak i noen møbler til den nye leiligheten vår, også skal vi på Roadtrip! Vi skal nemlig besøke pappa-Olafn for å se på en gammel dåpskjole vi muligens kan bruke til Leon Emilian. Dåpen nærmer seg med stormskritt, så vi må begynne å få på plass ting... DET var dagens update, nå skal jeg åpne FinalCut og kose meg med Martine Rygvold. 

Skrevet 13.09.2013 kl.20:50. Ligger i kategorien Leon Emilian. Én kommentar



Les mer i arkivet » Februar 2015 » Oktober 2014 » Juni 2014

Mitt navn er Linda Tollan Berntsen, oppvokst i Modum, Geithus men er bosatt i Trondheim. Her bor jeg sammen med den fine, lille familien min på 3 som består av min forlovede, Viktor & sønnen vår Leon Emilian. Jeg studerer film på Norges Kreative Fagskole og har et mål om å jobbe meg inn i film/tv-bransjen. Ved siden av skolen jobber jeg ca 50% + på Rema1000 Tiller. Jeg er også en treningsfreak og er en god del på 3T og trener styrke. Denne bloggen omhandler min hektiske, men veldig fine hverdag med familie/venner og trening som hovedfokus. Jeg har også et enkeltmansforetak på si, "Linda Berntsen FILM". For å vite mer om det kan du kikke under "portfolio". Kontakt meg gjerne på linda.t.berntsen@hotmail.com

Søk i bloggen

Siste Instagrams

Bloggdesign

hits